tirsdag 27. februar 2018

I venstrefila i Hafjell Ski Marathon

Starten på den lengste stigningen på første runden.
(Foto: Stein Arne Negård)
Det høres kanskje ut som det var et skikkelig råkjør, men det var uansett moro å fullføre min første skimaraton i lett variert fristil rundt Hafjelltoppen på søndag. Når vi 60 som skøytet startet 10 minutter etter de 300 i klassiskfeltet, fikk jeg en god følelse av å avansere i feltet på de tre siste milene på kjøpet.

Det var andre gangen jeg skulle til Mosetertoppen skistadion på skirenn - og andre gangen jeg kjørte feil. For to år siden havnet jeg på Pellestova før jeg skjønte at jeg hadde kjørt opp for tidlig. På søndag havnet jeg på Lie-Hornsjøvegen før jeg skjønte at jeg skulle ha tatt av før. Med en piratparkering i hyttefeltet var det likevel ikke mer enn noen hundre meter langs skiløypa, så var jeg på rett plass uten alt for mye stress. Kanskje alle gode ting er tre neste år? Hvis ikke må jeg begynne  å gå fra Sjusjøen til start. Den vegen skal jeg finne i blinde - eller i tåka for den saks skyld.

Lett nysnø i traséen etter at løypemaskinen hadde gjort runden på morgenen gjorde at det ble "styresnø" i venstrefila i årets utgave som var den 6. i rekken. I 2016 gikk jeg akkurat samme løypa i klassisk med feste på trått vinterføre på 2.42.26: Klabb og babb og habil skimaraton i Hafjell

Lang, lang rekke med klassikere i sporet og skøytere i venstrefila. (Foto: Stein Arne Negård)
Målet med turen til Hafjell var å få en gjennomkjøringen foran Nattavasan etter en særdeles god vinterferieuke med fem økter og 18 mil på ski i uka etter Trysil Skimaraton. Den siste økta fredag ettermiddag kjørte jeg i godt selskap med Ulf Erik og et par kompiser hvor vi avsluttet med et kontrollert "segmentdrag" langs BB-løypa fra Kvarstadsætra til toppen av Midtfjellet. Overraskelsen var stor da jeg jeg relativt greit satte PB på under halvtimen. Jeg har jo ikke brukt Strava som mange år, men har jo blant annet registrert tre etapper i Stafettbirken hvor jeg på det beste var halvminuttet senere enn på tampen av fredagens tremilstur.
Etter en kanskje litt optimistisk åpning slakt oppover fra Mosetertoppen skistadion, kom Martin raskt på meg i den første nedkjøringen og holdt seg beskjedent bak bort til Lienden etter 8 km. Da var det som forventet  slutt på selskapet fra den andre elverumsingen i feltet. Omtrent samtidig begynte jeg å ta igjen klassikerne som hadde fått ti minutters forsprang. Ingen hasardiøse forbikjøringer akkurat, men i etterkant fant jeg ut at jeg hadde passert over 150 av de 250 som fullførte. God følelse å avansere i feltet uansett, og allerede før rundens hardeste parti opp til Pellestova fant jeg ut at det gikk like fort å stake i sporet i de lette partiene. Greit å variere tidlig siden jeg gikk og følte på hamstringene som sa ifra at skøyting ikke var det de foretrakk hvis de skulle velge.

Martin og Knut side om side på førsterunden. (Foto: Stein Arne Negård) 
Etter toppen ved Pellestova er det 4 km mer eller mindre i hockey ned mot runding hvor jeg naturlig nok også passerte en god del løpere med feste under skiene. Den første geléen ble fortært, og jeg krøp sammen med tanke på det innlagte Red Bull-strekket hvor det var muligheter for å vinne mer energi på boks. En morsom fartsprøve og en grei indikasjon på gliden. Med 16,5 og 16,8 sekunder da jeg kom der på andrerunden var jeg blant den beste fjerdedelen. LF6 funka mer enn tilfredsstillende på kaldføret også denne gangen og blir nok valget også når Nattvasan skal skøyte-stakes natt til lørdag.

Ut på andrerunden kom det opp en kvartett som matchet farten og orken min, og jeg fikk en fin reise på halen helt til matstasjonen på Lienden. Etter pit-stoppen løste gruppa seg opp og jeg fikk problemer med å henge på de to jeg fortsatte med. Jeg begynte som fryktet å bli mør i skinka og nedover på baksiden av lårene, men greide å stake meg inn i ryggen igjen. Greit å vite når det røyner på i stigningene til helga. Opp de korte padle-trappetrinnene opp mot Pellestova for andre gang var det ikke noe skyv igjen, og jeg måtte flere ganger gire ned i førstegir, dvs. glidende fiskebein. Det føltes helt for jævlig ut - og gudskjelov så stod ikke Stein Arne med kamera der...

Med Hafjelltoppen på venstre hånd var også jeg over toppen i dobbelt forstand, og kunne sette meg i sporet som bragte meg gratis ned mot mål. Følelsen av det var en enda større fordel å stå i sporet på andre runden ble bekreftet av at jeg hadde tre tideler raskere tid mellom Red Bull-buene på siste forsøk. I mål på 2.38.03 etter å ha gått opp 3.25 minutter var bedre enn fryktet da jeg sneglet meg oppover mot Pellestova på andrerunden. Jammen glad for at den eneste lange padlebakken i Nattvasan er helt i starten...

Ingen sak når en har egen "hoff-fotograf" ute i løypa. (Foto: Stein Arne Negård)
Rett etter målstreken ble jeg stående å prate med en av Elverums beste løpere gjennom tidene, Magnar Rismyhr, som jeg nesten rakk å ta igjen med ti minutter. Bra målestokk, selv om han stilte i klassisk og er akkurat ti år eldre enn meg. Videre studier av tallene viste også at det ble min andre habile Hafjell Ski Marathon, fire og et halvt minutt raskere enn i første forsøk for to år siden. 26. plass av de 61 startende i fristil hvor snittalderen alltid er lavere enn i klassisk turrenn, var jeg fornøyd med. Nok en gang var ikke avstanden opp til de beste i aldersklassen avskrekkende selv om det ble den "sure 4. plassen" - i 10-årsklassen 51-60 år.

Magnar Rismyhr på førsterunden. (Foto: Stein Arne Negård)
Turrennet på Hafjell er proft organisert og arrangørene har spesielt skjønt verdien av god markedsføring. Slakt terreng i åpent landskap gjør normalt turen til en fryd for øyet, men det lette snøværet tilslørte den muligheten denne gang.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar