tirsdag 30. januar 2018

Fortsatt mye å lære etter 17 år i Trysil-Knut-rennet

Ingar, Trysil-Knut-sjefen, smilte om kapp med den ivrige kolonien på
Tyttebærmyra mens staker'n  bakgrunnen har nok med sitt, stakkar!
(Foto: Atle Rømo)
Lørdagen med Trysil-Knut Rennet i Søre Osen ble en strålende skidag på mange måter. Jeg ble mange nyttige erfaringer rikere etter årets andre skimaraton. Går alt på skinner så har en sikkert gjort mye riktig, men reflekterer kanskje ikke så mye over hvorfor det gikk som det gikk. Gjør man noe tabber i forkant eller underveis er i alle fall hue mitt skrudd på slik at jeg prøver å merke meg det og lære av det til neste anledning. Egentlig hele "verdigrunnlaget" for Bakkerolfen for snart ti år siden. Hensikten med bloggen var i utgangspunktet å bli flinkere til å notere meg erfaringer fra mine mange påfunn i trenings- og konkurranse-sammenheng.

Tilbake til Søre Osen lørdag morgen der rammebetingelsene ble noe annerledes enn forventet. Selv om fasiten, dvs, resultatliste ble helt feil, er jeg, tror det eller ei, fornøyd med mye likavæl. Det var først og fremst antall kuldegrader som overrasket meg og de fleste av de  250 løperne som valgte å ta turen til det tradisjonsrike rennet med historie tilbake til mellomkrigstida. Det var 19 blå da jeg ankom start- og målområdet i halv 11-tida, men på veg over Flishøgda var temperaturen oppe i 11 grader. Med vindstille og knall sol ville dette bli en gnistrende vinteropplevelse.

For fjerde gang på like mange renn i vinter, var det ikke gitt hva det ville være lurt å velge for oss som tror vi kan stake sånn noen lunde. Med 6-8 minusgrader varslet på yr.no og mildvær i midtuka og prat om klister i bånn, var avgjørelsen relativt udiskutabel dagen i forveien. Stakinga i fjor gikk over forventningene, så i år skulle suksessen gjentas i den samme traséen. Bare jeg kom meg opp til den første drikkestasjonen ved Korsmyrkoia så var det meste gjort.

Mens jeg på de tre første rennene i år har halvgardert med å klargjøre to par, valgte jeg å satse alt på ett kort og heller gjøre meg mer flid med DP-skia. På med "skikkelige" glider for første gang i vinter, lagt forskriftmessig ift. arrangørenes smøretips. Det gikk ikke helt "som smurt".

De kjappeste Trysil-Knutene gjør eg klar til start. 
Trå nysnø og Stakerolfen er dårlig match, spesielt med flour under skiene. Jeg ante tegninga under oppvarmingen i de små kneikene opp fra sjøen hvor det ble fristende å sparke litt fra med det ene beinet i stedet for å dra seg opp på armene. Slett ikke verst feste (!) - men det var jo ikke verdt å tenke mer på det når det ikke eksisterte noe alternativ.  Spesielt ikke denne gang da jeg for første gang skulle prøve å stake med skøytesko i håp om jeg skulle stå mer stabilt og tørre å komme mer frampå og over stavene.

Pulje 1 sett bakfra rett før start.
En annen utfordring på lørdag var påkledningen siden temperaturen var på grensen tid det en er vant til å trene hardt i. I motsetning til valgene av ski og glider, er jeg meget fornøyd med de vurderingene i forkant. Oppe i lia gikk som forventet temperaturen opp både "innabords og utendørs".  Ullmax-super'n gjorde susen og i det vindstille været og var akkurat passende mye under skidressen. Med kuldekrem på føttene og hendene og tynne overtrekk over skøyteskoene var kulda aldri noe problem. Litt stiv i maske i nedkjøringen mot mål var det eneste jeg enset til den.

R(ud)olf er rød på nesen!
I tillegg ble jeg minnet på at det kan være lurt å gå med solbriller i skirenn. Jeg er ikke spesielt glad i år bruke briller til vanlig , men etter øyeoperasjonen for et drøyt år siden ble jeg anbefalt å bruke det for å beskytte øyene mot vær og vind. Lørdag var det såpass skarp sol på de kritthvite omgivelsene, så de satt for det meste på plass på nesen i stedet for å være til pynt oppå lue - heldigvis. Jeg kom nemlig i mål ble kledelig rød nese etter å ha vært farlig nær en stavpigg da jeg var som ivrigst i partiet før Tørberget.

Ellers erfarte jeg lørdag at jeg må bli mye flinkere til å drikke, og spesielt når det er kaldt. I lav temperatur føler jeg ikke meg ikke så tørst, og da blir inntaket deretter. Med et halvt krus på hver drikkestasjonen kan jeg vel regne med at jeg fikk i meg 2 dl væske til sammen. Når jeg samtidig ikke greier å tvinge meg til å drikke noe særlig på forhånd, var det opplagt en grunn til at det kjentes tomt ut fra siste drikkestasjonen og inn.

Stakinga ble det ikke noe svung over denne gangen av flere grunner. Uka før TK-rennet var jeg rimelig sikker på at surklinga i brystet og hostekulene var i ferd med å slippe taket, men med da pulsen og pusten gikk opp i kneikene opp fra Osensjøen i 12-15 minus klødde det forsatt heftig i halsen. Undersøkelsen hos legen på mandag (som jeg egentlig skulle tatt på fredag) viste at det ikke var noe gærent. Jeg tålte altså å hoste meg gjennom to og en halv time i 10-15 minus.

Selv om det nok ikke var noen fordel å gå med kaktusen nedi halsen, så er jeg likevel sikker på at seig staking i nesten fire mil "uten luft", er god trening. Trening med stor belastning kan ikke være feil, dessuten gikk det som det pleier å gå for Bakkerolfen på alle ned-turrenn. Det blir som å gå intervallstart - altså en ensom affære. Sett fra den positive siden så kan jeg si at jeg fikk god mental trening på kjøpet.

Summa summarum: Ingen grunn til å grave seg ned i snøhaugen ennå selv om det om årets fjerde forsøk gikk enda treigere enn frykta.  Jeg går (eller står) mot lysere tider - i dobbelt forstand. Nå blir det nok pause et par helger før Trysil Skimaraton, men i mellomtiden skal dieselmotoren trimmes og rusket blåses ut av forgasseren med litt råkjøring i et par klubbrenn....

Reportasje på kondis.no: 
Tysil-Knut Rennet i strålende vintervær



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar