mandag 28. september 2015

"To indre og vekk me'n"

Speaker PK var med å skape den gode stemningen på Slåstad.
To konkurranser på to dager med kvalitiativt det beste jeg har gjort på kortere distanser på to år fikk meg til å ta fram det gamle skøyteuttrykket "To indre og vekk med'n!" Assosiasjonen kom etter søndagens spurt i Dølisjøen Rundt på Slåstad. Som relativt sportsinteressert i barn- og ungdommen fulgte jeg "de fire S-ene", og aller størst for en en hedmarking var selvsagt Amund Sjøbrend - fra nettopp Slåstad.

Nå skal ikke jeg akkurat påstå at jeg kopierte verken Stensen, Stenshjemmet, Storholt eller Sjøbrends prestasjoner i Odal'n, men moro var det å kunne "ta innersvingen" på Rune i spurten på Slåstad. Det går vel sånn cirka ti år mellom hver gang jeg vinner en spurt, men etter et sedvanlig slow start ble den 12 km lange turen rundt Dølisjøen gradvis bedre og bedre. For en gang skyld var jeg på helt ukjent grunn i et lokalt løp og visste ikke helt hva jeg kunne forvente av verken løype, konkurranse - eller meg selv for den saks skyld.

Vi var 20 løpere som stod på start for å løpe etter at omtrent det samme antallet hadde syklet den samme løypa pluss en 8 km lang ekstra løype tidligere på formiddagen. Jeg hadde god tid og kunne kose meg med fotografering av syklistene og småprating med arrangører og noen gamle kjente. Siden jeg bodde på Kongsvinger og fartet en del i Odal'n de tre første årene av min yrkeskarriere, er det egentlig merkelig at jeg aldri har vært på stedet som jeg hittil bare har assosiert med vannski - i tillegg til min barndoms skøytestjerne.

Dølisjøen sett fra lufta (Foto: Slåstad IL)
Løpet Dølisjøen Rundt var ganske så lettløpt med grus og fin sti til det gjenstod 4 km. Da ventet en lang slak bakke på nesten 1 km og deretter et bløtt stiparti. Jeg hadde fra en sedvanlig treig start jobbet meg framover og nærmet  meg de to som lå som nr. 3 og 4. Jonas (Amundsen) som først hadde syklet inn til seier, økte nok litt i myrhullene slik at "drømmen om pallen" ble skrinlagt før den lette siste kilomteren. Jeg greide imidlertid å komme helt inn i ryggen på Rune (Holmen) etter et par kjappe innersvinger på åkeren før selve oppløpet og hadde fordelen av å komme bakfra å ta en meget knepen seier på "FotoFinish". Vi fikk registrert samme tid, 52.20, men "styggartig" var det lell! Jeg prøvde å finne ut når noe liknende hendte sist, men det må ha vært f. Kr., eller i alle fall f. Menisk! Jeg fikk tydeligvis tatt ut maks. på de siste meterne og loggførte ett slag under det jeg regner som maks. puls (165).

Klar til start ved Slåstad skole beskjedent plassert i bakerste rekke. (Foto: Slåstad IL)
Dagen etter var siste sjanse til å rette opp en treig sesong i Elverumtrimmen, og før oppvarminga var jeg litt usikker på beina og systemet forøvrig etter å ha ligget over 50 minutter i sone 4 dagen før. Jeg følte meg overraskende lett og fin og prøvde sågar å starte litt hardere enn vanlig. Raskt fikk jeg den rake ryggen til Kjell (Andersen) å fokusere på, og selv om jeg måtte gi noen meter etter halvannen km, greide jeg å holde avstanden og nærme meg litt igjen i de små bratte kneikene på andre halvdel. En snau km før mål fikk "haren" nok, men jeg fikk litt jo-jo-pes av en yngre løper og sjokkerte meg selv for andre dag på rad med 22.15. Over ett minutt bedre enn forrige ukes helhjerta forsøk og SB med 46 sekunder.  Faktisk var det hårfint bedre enn bestnoteringa i 2014 også, og den beste tida siden 6. mai 2013 - to dager før jeg tok menisken med trappehinking i Ydalir.

Hvordan kan det svinge så raskt riktig vegen? Bortsett fra at det har blitt en del kortere konkurranser både på beina og rulleski de siste ukene, la jeg også inn ei progressiv økt på mølle på fredag hvor jeg avsluttet med en relativt greit på sub-4 fart. Ellers har egentlig ikke situasjonen endret seg mye. Det går fortsatt opp og ned i forhold til smerter i knærne. Litt tyngre belastning på diverse kneøvelser  har kanskje bidratt til at begge knærne har vært ganske såre inni mellom? Det merkelig er at de er mjuke og fine et par dager etter alle raske løpeøkter. Det virker som om løping gjør at leddene bli smurt. Skal i all fall bruke høsten og førjulsvinteren og finne ut av mysteriet. For lite styrke, for mye styrke, for mye løping, for lite løping? Jeg både håper og tror at jeg er nærmere løsningen enn noen gang nå....


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar