Fant flyten i Femundløpet

I følge med Erlend og Ole Peter helt i starten.
(Foto: Jan Ole Johnsgård)

Deltakelsen i Femundløpet hang lenge i en tynn tråd for min del i år, og det var ikke før fredag kveld jeg bestemte meg for ta turen til Femundsenden i år også. Det var mest for å få gullmedaljen for 15 års deltakelse - i tillegg til å få dekket det fine midtsommerløpet "live" for kondis.no. Etter en liten diskusjon med meg selv om 10 km kontra halvmaraton, ble historikken avgjørende nok en gang. Det er som kjent viktig med kontinuitet her i gården! Dessuten har jeg erfart at det går best mht. knærne å løpe langt og rolig framfor å prøve å øke farten foreløpig.

Lørdag var en av få ordentlige sommerdager så langt i år, og jeg hadde gleden av å haike med Ronny som hadde med seg familien opp til Femundsenden. Med null stress og heller ikke noe press på meg sjøl om å følge verken den ene eller andre, ble oppvarmingen tatt lett på. I stedet ble det tid til en prat både med den ene og andre før start.

Med mine rosa Hoka på beina, stod jeg i "paddocken", klar til å ta turen akkurat som beina og kroppen ville. Noen mellomtider hadde jeg likevel i hodet fra i fjor siden tidene fra BB-løpet og Femundløpet pleier å stemme godt overens. Selv om løypeprofilene er helt forskjellige, er distansen identisk, og det er bare to ukers mellomrom. I fjor hadde jeg f. eks. 1.34.20 i BB-løpet og 1.33.51 i Femundløpet. Med over 1.43 på tavla ved målgang på Lillehammer for 14 dager, hadde jeg 5 blank-fart og 1.40 som en vag antagelse men ikke noe mål å slite seg ut for.

Femundtrollet var like langbeint i år.

Før starten gikk fikk jeg gitt beskjed til min faste sparringpartner i Femundløpet, Jan Erik fra Tynset, om at jeg ikke skulle gjøre noe forsøk å henge på'n i år. Etter en kjapp konferanse med Ole Peter som er like pålitelig som et sveitsisk urverk i forhold til tider, ga jeg beskjed om at hans  fjorårsskjema på 1.36 ville bli for hardt for meg denne gang.

Baktroppe-rolfen slapp å stresse i starten i år.

På det første stipartiet med et par klopper fikk jeg erfare at Hoka Clifton ikke er noen terrengsko akkurat. På en sleip planke forsvant det første beinet ukontrollert framover, men ikke bråere enn at jeg rakk å korrigere enn påbegynt spagat til et elegant telemarksnedslag med 19-19-19,5 som tellende stilkarakter!

Før det krumspringet hadde jeg allerede begynt å jobbe meg framover etter en beskjeden start, og etter 3 km var nesten alt som "normalt". Ryggen til Jan Erik var lett synlig foran, og Ole Peter var et lite stykke bak. Jeg jobbet meg videre inn i ryggen på ungjenta som ledet dameklassen og guidet henne så på rett veg ved et par anledninger.

Etter et halvt krus med sportsdrikk på den første drikkestasjonen, startet jeg på det partiet som jeg liker aller best i Femundløpet. Terrengsyklistene vil nok kalle det flytsti der den snirkler seg fram på den flate furumoen mot Drevsjøen. Her fikk jeg også en fantastisk følelse av å bare flyte avgårde på stien. Jeg har tydeligvis glemt hvordan det er å kjenne responsen fra underlaget, ha kontroll på hvor neste fot skal settes mellom røttene, kunne skritte ut uten at det koster noe. Da jeg også sakte men sikkert nærmet meg Jan Erik og en annen løper, hadde jeg allerede konkludert med at dette var verdt turen.

Før andre drikkestasjon var jeg så nær de to foran at jeg sløyfet drikkestoppen for å komme helt opp i ryggen på duoen. Det holdt ikke helt, men jeg fortsatte med god flyt også på neste stiparti som også inneholder noen små kneiker. Her tok jeg som vanlig igjen baktroppen på 10 km som hadde startet en halv timen senere. Slakt nedover på grusvegen til runding i målområdet etter 15 km gikk det også bra. I det hel tatt var jumpers knee ikke i hodet mitt i det hele tatt under løpet på lørdag. Litt av en kontrast fra BB-løpet hvor jeg holdt igjen og jogget på hælene nedover med strake knær.

Ved den tredje og siste drikkestasjonen så ble jeg så opptatt av å få komme opp i ryggen på Jan Erik at jeg løp rett forbi bardisken nok en gang. Sånt blir det ingen fest av! Konkurranserutinene er ikke blitt drillet særlig under sommerlige forhold det siste året akkurat, og den doble barmanøveren var ikke spesielt rutinert av meg. Det var varmt og godt også på furumoene ved Femunden på lørdag, og jeg hadde ikke tid til å drikke mer enn en knapp desiliter....

Den nye "strafferunden" på 5 km på slutten av halvmaratonløypa har jeg aldri likt spesielt godt. Jeg endret ikke syn etter årets løp heller. Halvveis er det både ei steinrøys og løpets bratteste motbakke. Jeg måtte gi opp det korte samløpet med Jan Erik, og måtte gå for å få summe meg litt. Jeg ble rett og slett svimmel og slapp Karin som nå var første dame, ganske så frivillig fram. Litt bak skimtet jeg at Ole Peter kom stadig nærmere, og fokuset ble endret fra å se framover til å holde kontroll på min 14 år eldre målestokk. Jeg greide å skjerpe meg igjen på grusvegen, men det måtte til noe som i alle fall føltes som en spurt, for å holde han bak meg med fattige tre sekunder til sluttida 1.35.24.

Mot mål med Ole Peter farlig nær. (Foto: Ola Lombnæs)

Fem minutter raskere enn antatt nivå, og hele åtte minutter bedre på bare to uker er likevel ikke det viktigste. Femundløp-følelsen 2015 kommer jeg til  å leve - og løpe - lenge på. For den som ikke har opplevd gleden av å løpe, virker det kanskje idiotisk. For meg var det episk....

Ronny mot mål rett bak persen fra to år siden.

Reportasje på kondis.no: Fenomenalt flott i Femundløpet