tirsdag 10. mars 2015

Comeback i Knavelbergrennet

Rune på veg mot mål på Pruterud lørdag.
Knavelbergrennet i Stange er et av de lokale turrennene jeg har deltatt minst i. Faktisk må jeg helt tilbake til 1996 for å finne min siste - og eneste deltakelse i skogene mellom Hedmarken og Øvre Solør. Kanskje var det mitt svake løp den andre vinteren som  turløper som har skylda for at jeg ikke har vært med siden? Siden jeg skippa Vasan i år, var det endelig duket for comeback i Åsbygda IL's snille løypeprofil på lørdag.

Det kunne liksom ikke gå dårligere enn sist i dette tilfelle. Som lista til venstre fra 10. februar 1996 viser, var det ikke mange bak meg selv i de eldste klassene. Jeg husker ikke så mye fra det rennet, annet enn at det var en reservetrasé vi gikk det året og at jeg var dyktig sliten i armene etter mye staking i den 25 km lange løypa.

Resultatliste - side 2 fra 10.02.1996
Natt til lørdag slo det om fra fint "påskevær" til kraftig vind og mildvær. Det var rimelige ruskete i løypene da Rune og jeg ankom Pruterud, men det skulle imidlertid ikke bli det største problemet. Løypemaskina kjørte igjennom begge de to rundene vi skulle gå rett i forkant og fikk frest vekk det aller meste av kvist og kvast. Vinden var riktignok merkbar på de åpne områdene i skogen, men det var alle varmegradene og og den relativt nye snøen som bekymret meg mest på forhånd.

Jeg hadde forberedt meg for to scenarier: Rubb eller staking på blanke ski. Panikken bredte seg i smørebua da det viste seg å bli enda flere varmegrader enn prognosen tilsa, så jeg klinte på litt universalklister - på feil skipar på morran. Klisterskiene var tenkt brukt til å stake på, men både Rune og jeg skjønte at det ble for tungt på det sugende føret selv om traséen absolutt innbød til det med under 100 meter høydeforskjell.

Med bange anelser om hva klisteret ville samle på de tre milene, og brukbar effekt med sandpapiret på klisterskiene, endte jeg opp med rubb uten noe lurium oppå. Slett ikke det dummeste jeg har valgt i årets turrenn.....

Knavelbergrennet skulle egentlig gått den andre helga i januar i år, men da var det for lite snø på 500 meters høyde i Stange. Denne helga kom det 50 løpere til start, noe som selvsagt ikke var noen toppnoteringa akkurat, men forholdene på løpsdagen skapte ikke akkurat noen kø ved etteranmeldingen. Dessuten var det jo den store Vasalopphelga som er et must for mange her i "grenseland".

Skihytta på Pruterud ligger flott til.
Etter en sedvanlig slow start jobbet jeg meg fra en stor gruppe og opp til to andre løpere ved den første drikkestasjonen etter 12 km. Derfra og inn hadde jeg følge med duoen Torbjørn Kulset og Even Bjerke som jeg også fightet med i Trysil-Knut rennet i januar. Jeg hadde mer enn nok med å henge på på de få rene glistrekkene, men det sugende føret krevde jobbing hele vegen. Motoren funka bra med uvanlig mye dobbeltak med fraspark og til og med diagonalgang i tilnærmet flatt terreng. Jeg prøvde meg og droppet den siste drikkestoppen for å få en luke, men jeg ble raskt glidd inn igjen i en lite nedoverkjøring. Oppløpet var spesielt med en 100 meter fiskebeinsbakke opp til skihytta på Pruterud. Jeg valgte feil spor på jordet der også starten gikk og kom i bakleksa i spurten. Jeg greide/orka ikke å beinfly opp og kom sist inn av trioen som 11. mann totalt av de 46 som fullførte begge rundene. Fire løpere ga seg etter den første runden på 17,5 km, noe som selvsagt blir fristende på en tung dag og passerer start- og målområdet underveis....

Torbjørn (med ryggen til) og Even (til høyre) som jeg kjempet med underveis i prat med evigunge Olaf Knai umiddelbart etter målgang.
Klasseseier ble ren bonus i dobbelt forstand. Gavekort fra Sport1 på 350 kr er ikke dagligdags her i gården. (Sist gang jeg vant klassen min i et skirenn var i Moraløpet i 2008!) Det viktigste av alt med impulsturen til Stange var likevel bekreftelsen på at skiformen er stigende. Dessuten ble det jo god preppetrening for vanskelige forhold. Bare ti minutter etter totalvinneren er også bra, selv om deltakelsen ikke var all verden. Vinner Oddvin Offigstad og toeren Jan Olav Beitmyren, som forresten staket hele rennet, er uansett gode målestokker.

Aasmund Talleraas kjemper seg opp den siste og eneste bratt bakken i Knavelbergrennet.
Bjørn Tvedt og Sindre Jordet på de siste metrene.
Noen tok ut mer enn andre i spurten....






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar