tirsdag 5. august 2014

Først i mål på Kongsvinger Maraton

Dett ble mye maraton for penga på Vinger!
Kongsvinger Maraton har helt siden debuten i 1996 vært et høydepunkt i sesongen min. Det er Hedmarks største løp regnet i aktive deltakere, og et av Norges få skogsmaraton som går nesten bare på grus, men også litt gress og sti og bare noen få hundre meter på asfalt. (Det er egentlig ikke Hedmarks eneste maraton lenger fordi Runar Thorstensen ultraløp i Ulvådalen helga etter også har klasse for maraton.)

Jeg har, med ett eneste unntak, stilt opp på Sæter Gård hvert år siden debuten. I 2000 prioriterte jeg å sykle Varlitråkket i Trysil som oppkjøring til Birkebeinerrittet og hadde sikkert litt slitne bein etter en ukes konkurranser i Etape Bornholm. Før årets løp har det blitt 16 registrerte deltakelser fordelt på 9 hele, 6 halve og en minimaraton i fjor. Det var ikke aktuelt å droppe turen til Vinger i år heller, siden fylkets flaggskip på løpsfronten fortjener årlig oppmerksomhet på kondis.no. Å dra uten å løpe når jeg likevel var påmeldt sitter veldig langt inne, så spørsmålet var bare hvilken distanse og hvilket ambisjonsnivå "Jolly Jumper" burde ta i år. (Jeg har vel bortsett fra navn-assosiasjonene hatt ekstremt lite til felles med både Lucky Luke og hesten hans de siste to sesongene, men selvironien er god medisin for meg uansett...)

Min klassekamerat i M50-54, Trond Inge Carlsen, imponerte med å dukke ut fra skogen som andremann på maraton.

Etter litt testing to dager før løpet, endte det med at jeg fikk lov å starte en time tidligere sammen med de som forventer å bruke over fem timer. For det første var jeg jo usikker på kneet, men nesten like viktig var det å tenke på dekningen av løpet på kondis.no. Jeg visste at det kom til å bli en ensom opplevelse, men planen var å rekke de to rundene før første løper både på halv- og helmaraton kom mot mål, dvs. på ca. fire timer. Plan B hvis kneet ble slitent undervegs, var å ta en pause og jogge gjennom minimaraton senere på dagen for å få godkjent deltakelse.

"Ultra-Rita" Nordsveen, og siste to års vinner, Anne -Berit Vangen, var helt jevne på halvmaraton

Det kom en regnskur på morgenen før jeg syklet de 8 kilometerne fra Vennersberg til Sæter, men i god tid før vi 14 "tjuvstarterne" stilte oss opp kl 10 var det klart at det kom til å bli like varmt som det alltid pleier å være den første lørdagen i august i skogen rett nord for festningen. Jeg fikk som ventet ikke noe følge fra start i mitt sub-6 minutters tempo, og løp følgelig samtlige 42 195 meter i "ensom majestet". Ikke noe problem med det annet enn at funksjonærene på noen av de første av de ni drikkestasjonene ikke var forberedt så tidlig med hele "barmenyen". En stor fordel med å være fremskutt "baktroppløper" er at en kan ta turen som en real "pub-til-pub-runde". Aldri har vel jeg "fått så mye for penga" på et maratonløp! Jeg stoppet i alle fall 15 ganger og lesket meg en "dobbel" - i tillegg til litt fast føde i form av rosiner og bananer. Litt sosial småprating ble det også til til på min ferd som ellers foregikk i min egen tankeverden.

Jeg pleier å ha følge med Ola Mellem når jeg løper maraton på Vinger, men denne gang ville det ikke blitt noe samløp selv om jeg hadde ventet med å starte.
Den ferden gikk overraskende fint, i alle fall på første runde. Jeg har tross alt ikke løpt en meter etter Femundløpet i slutten av juni uten å kjenne det i sena under det høyre kneet. Ikke vet jeg hva som var grunnen, men bortsett fra noen små stikk i den første nedoverbakken, kjente jeg absolutt ingen ting i kneet på hele turen! Da Jan Billy påstod at jeg så bedre ut ved runding etter 21 km enn på de første meterne etter start, gikk tankene til "runner's high"! Takk, Jan Billy!

Steinar Lien vant klassen min på halvmaraton på 1.31.50.
Etter å ha holdt nær 5 blank fart på de lette kilometeren nedover, rundet jeg halvveis på nøyaktig 1.50 og regnet på om jeg kanskje rakk å få med meg innspurten på minimaraton også. Med start kl 13.30 og med visshet om at de raskeste gjør unna 4,2 km på et kvarter, betydde det i praksis at jeg måtte være inne på 3.45. Da hadde jeg et øyeblikk glemt at jeg verken har løpt maraton eller hatt noen løpeturer på over tre mil på nesten to år. Andre runde ble derfor tung og gåpausene i de bratteste motbakkene, som jeg fornuftig nok la inn på førsterunden også, ble kjærkommen variasjon. Lårene ble tunge og stegene korte, men leggene og ikke minst knærne tålte både opp- og nedstigningene.
Magne Kartensen løp  følge adelskalenderen sitt 23. Kongsvinger (halv)maraton og er den sammen med...
.. klem- og premieutdeler Harald Furholt som har størst ansiennitet i Kongsvinger Maraton. Her er det Anne Berit Vangen som er i ferd å få en sine to klemmer - og premier.

Om det var kinesiotapen som jeg helt impulsivt pyntet høyre kneet før start, eller mange av de andre panikk-tiltakene jeg har gjort den siste måneden i håp om at det skulle hjelpe mot jumpers knee, er høyst tvilsomt. En ny episode av den føljetongen får jeg komme tilbake til når den treige kroppen min har fått tid til å reagere på maratonsjokket. Litt flåsete kan jeg i nuets beruselse omformulere litt på Hjallis: "To runder og vekk med'n!" Jeg innrømmer også gjerne at det var litt moro å løpe i først i mål etter å ha spøkt med den gamle skikjempen Tore Negård om at det er tøft å "gå opp løypa" i sånt vær.
Det er alltid morsomt å ta bilder på løp når folk gleder seg over opplevelsen. Her er det Håvard Undem som signaliserer hva han mener om sin halvmaraton.
Sluttida 3.54.56, negativ pers med nesten halvtimen og et kvarters positiv split til tross, jeg angret ikke en meter på at jeg prøvde denne gangen heller. Tid og plassering er helt underordnet, men jeg greier jo ikke å unngå å kikke litt på resultatlista likevel. Uvanlig sterk konkurranse i klassen min gjorde at jeg ble "bunnrusk" i M50-54, men totalt endte jeg faktisk blant "den bedre halvdel " med min 21. plass av 57 startende. Foreløpig konklusjon: Utålmodighet er en dyd!

PS! Det ble en aldri så liten nedtur rett etter målgang. Jeg hadde jo med meg sykkel, mest for å komme meg litt ut i løypa for å ta ordentlige skogsmaraton-bilder av de andre hel- og halvmaratonløpere, men det var ikke så lett som antatt.... Krampene hogg tak i begge leggene da jeg satte meg på jernhesten, og jeg måtte pent trille redskapen mens jeg knipset bilder motstrøms de siste tre kilometerne opp til siste matstasjon. Ned igjen gikk det seg seg heldigvis til med utstrakte legger, og etter ytterligere visping tilbake til svigermor langs den trivelige Strandpromenaden, var beina nesten like lette som hodet.

Reportasjen min på kondis.no med 230 bilder:  Svensk seier i sedvanlig stekhet Kongsvinger Maraton




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar