Rolig langtur liksom...

Ja, ja, sånn kan det gå når en lader skikkelige opp til ukens rolige langtur! Søndagens ultraløp nesten i hjemmelige skoger ble en gedigen opptur - i alle fall i 42 km. På forhånd hadde jeg proklamert her på bloggen at denne konkurransen stilte jeg opp i først og fremst for å få èn skikkelig rolig langtur før maratonløpet i Stockholm. Som sagt - men slettes ikke gjort!

Rolige dager på jobb såvel som privat, gjorde nok at jeg stilte mer opplagt på startstrek enn på lenge. Med startnummer på brystet og akkurat passe skarp konkurranse gjorde at jeg glemte hele intensjonen. Dvs. det føltes som et rolig og greit åpningstempo, men fart og puls viste i ettertid noe annet ..

I gang med pinsehelgas rolige (?) langtur i Ulvådalen. Alle foto: Jens Rogstad.

Den første runden på nesten 15 km var ganske tøff. For lokalkjente gikk den fra start ved Graslanddammen, slakt nedover i retning Trysilvegen før vi snudde og tok runden oppom Nysætra og Kalbrenna. En oppstigning på 160 høydemeter fordelt på to stigninger. Nedover til utgangspunket hadde jeg og min parkamerat, Anders, brukt bare 1.06. Altså rett i overkant av 4.30-fart. Vi skulle begge åpne i 5-blank fart var vi enige om...

Anders Lindell og jeg lette  på foten ved Nysætra halvveis oppe på den tøffe åpningsrunden.

Ultraferden videre gikk tur-retur på en 4,6 km relativt flat blindveg. Etter en fram- og tilbaketur befant jeg med plutselig i tet. Frants som hadde åpnet meget friskt og som vi bare lot gå, fornuftig nok, hadde allerede stått av. Dermed fortsatte jeg med cruisekontrollen på 4.30-fart enda en snau mil. Bortsett fra etter en tur ut i buskene så nærmet Anders og de andre seg ikke noe bakfra. På den fjerde mila pleier jeg å "få "det i maratonløp, men ikke denne gang. Etter passert maratondistanse på 3.15 var jeg fortsatt "godt gående", dvs. løpende, selv om jeg nok hadde bange anelser. Da først Terje som hadde ligget som tredjemann hele vegen, kom som en rakett - i mine øyne - rett etterpå, og Anders skled rett forbi etter aller siste vending, kjente jeg at det var lite igjen å kjøre med. Jeg innså for sent at jeg ikke hadde fått i meg nok næring ved de siste vendingene. Hadde ikke lyst på noe, rett og slett! Etter nok en tur uti grøfta holdt jeg likevel stilen selv om km-tida hadde krøpet over fem minutter.

Ulvådalen Ultra i km-min-puls:

Runde Km    Pass.tid      Runde-km Rundetid  Min/km HF

1        14,6    01:05:50    14,6          1:05:50    04:30    145

2        23,8    01:48:05    9,2            0:42:15    04:35    144

3        33,0    02:30:35    9,2            0:42:30    04:37    149

4        42,2    03:15:00    9,2            0:44:25    04:49    148

5        51,4    04:03:47    9,2            0:48:47    05:18    140

Totalt 51,4   04:03:47   51,4          4:03:47   04:44    145

Beina og klokka kunne stoppes etter drøyt fire timer.

Pytt, pytt, maratondistansen gikk som en lek - helt uten langturer på beina siden november. Dette var oppløftende likevel, selv om jeg i ettertid ser at jeg selvsagt skulle kjørt med brekket på de første 33 km. Jeg måtte likevel ha økt farten på den siste sløyfa for å matche hurtigtoget fra Gudbrandsdalen som disponerte klokest og dermed var best. Det er tålmodighet både maraton- og ultraløping går ut på. Det glemte jeg visst denne gangen også....

Mine to overmenn: Terje Gulbrandsen og Anders Lindell.

Stemningen og rammen som Runar og hans "Team Ulvådalen" hadde fått til fortjener ros. Håpet er at flere lokale får øynene opp for hvilken herlig følelse det er bare å gjennomføre en distanse som er litt lenger enn den runden som naboen lufter bikkja i. Sosialt er det også slik det blir lagt opp med fram- og tilbake-løping. Jeg håper på årlige ultraturer til Ulvådalen, Runar!

Jeg er nå en stolt innehaver av en eksklusiv ultraløp-beltespenne.

Takk til Jens som tok mange fine bilder!

Reportasje, resultater og masse bilder på kondis.no

Planer i lange baner

Med skisesongen avsluttet er det på høy tid å tenke seriøst gjennom mål og mening med den løps-sesongen som jeg må si meg godt i gang med allerede. Om ikke konkurranseplanene er så mange - så er de i alle fall lange. Jeg har sagt det før, men aldri skrevet det tidligere: Jeg skal prioritere færre konkurranser, og heller forberede meg skikkelig til de jeg stiller opp i. Mer kvalitet, men mindre kvantitet hva antall konkurranser angår. Lengden på konkurransene går derimot opp. Altså mer fokus på maraton og ultraløp denne høsten.

Vårsesongen er jo halvveis allerde, og den har ikke vært særlig annerledes enn tidligere år. Både Sentrumsløpet og KM i terrengløp ble som forventet, mens "Holmenkollstafetten" viste at jeg er foran skjema i forhold til tidligere år på lengre distanser selv om jeg ikke har langturer over 25 km ennå. Derfor tar jeg pinsehelgas nye ultraløp her i Elverum, det 51 km lange Ulvådalen Ultra,  som en helt rolig langtur. Det er da bare 13 dager igjen til Stockholm Marathon og jeg skulle gjerne hatt mer enn de to turene over 25 km som jeg rekker før jeg setter meg på Kondisbussen østover. Derfor kommer jeg nok ikke til å sette meg noe annet mål annet enn å få en positiv opplevelse sammen med 20000 andre løpere hos "søta bror".

19. juni skal jeg ta med meg en kontrollmålt 10 km i det nye Sentrumsgateløpet i Kongsvinger, og helga etter "må" jeg jo stille på halvmaraton i Femundløpet.

Vårens høydepunkt blir Stockholm Marathon 5. juni. Her fra debuten i 2007 hvor jeg brukte 3.05.12 og ble nr 181 av drøyt 12 000 deltakere.

Juli blir helt konkurransefri med fokus på maraton og lange treningsturer. Det er nemlig seks uker til neste planlagte konkurranse som er 20-års jubileet i Kongsvinger Maraton 7. august. Planen er også å legge inn en ordentlig ultratur i Rondane, eventuelt Rena-Sjusjøen t/r i denne perioden.

Høstens mål forøvrig er Romerike 6-timers 21. august, Morakuten (halvmaraton) 4. september samt  Ultrabirken 18. september. Det er alt for tidlig å si noe om hva jeg kan forvente i sistnevnte som er høstens hovedmål, men det er ikke til underslå at jeg har veldig lyst til å gjøre et godt løp over fjellet fra Rena til Lillehammer. Først må grunnarbeidet gjøre, og det vil i enda større grad enn tidligere år gå ut på å "samle" km.

Håpet er i skrivende stund lysegrønt med tanke på årets sesong.

17. mai-feiring helt i tåka

Nasjonaldagen måtte selvfølgelig markeres med utførelse av nasjonalidretten i år også når sjansen bød seg. For to år siden gjorde jeg det samme og fikk en flott tur på skaren over Snørvillen. Ville det bli tangering av pers hva sen skitur på Sjusjøen angår i år?

Bildet: Sol og skareføre i mai 2008. 

Skaraføre kunne jeg bare glemme i år. Med 10 varmegrader, pøsende regnvær 16. mai  etterfulgt av fem pluss på morgenkvisten på nasjonaldagen, ville det i alle fall ikke bli noen ønskereprise av turen for to år siden. Etter nærmere granskning av treningsdagboka, viste det seg også at det var 18. mai jeg avsluttet sesongen den gang.

Med vanlig stahet var det likevel verdt et forsøk å "avslutte sesongen på topp". Mine rubba klassiske "grus-ski" ble etter noen få glipptak omskolert til skøyteski. Vannet sto helt opp i dagen på myrene da jeg la av gårde østover i Birkebeinerløypa. Skeptisk! Tåka lå tjukk som graut, og det bar rett til bunns så snart jeg beveget meg utenfor såla som er blitt pakka sammen siden begynnelsen av oktober. Så lenge jeg holdt meg på sporet gikk det imidlertid greit.

Bortsett fra noen barflekker på toppen Snørvillen var det bare hvitt å se - uansett hvor en skuet. Jeg har i alle fall ikke opplevd så mye snø (og tåke) i fjellet så seint på de seks årene jeg har hatt base her oppe!

17. mai 2010: Ikke det samme føret, dårligere utsikt - men mye mer snø enn for to år siden.

Greit å være kjent, så en vet hvor en er hen, tenkte jeg. Ikke en vindpust i lufta - dette var verdt  forsøket likevel. Gliden var såpass at det ble litt spenning i nedkjøringen fra Snørvillen og videre ned fra Mostefjellet og Sollifjellet. Var det noen åpne bekker på tvers av løypa tro?

Bløtt i søkket ved løypekrysset på Sollifjellet.

Nedturen bød ikke på noen store overraskelser utenom mye hundemøkk og diverse ulumskheter i løypa. Fjellelva lot seg fortsatt temme slik at jeg fikk passere tørrskodd like ved utløpet. Langs nordsiden av Sjusjøvatnet gikk løypa delvis på isblokker som lå sprukne igjen på fast grunn etter at vatnet hadde sunket flerfoldige meter under vanlig nivå. På tur opp til skistadion var skisesongen definitivt over! Bekken gikk brei tvers over løypa, og det fantes ingen annen utveg å ta de møkkete og lodne Fischer-ski og tusle de siste metrene langs vegen tilbake til Fjellstua...

Noen nøkkeltall for skisesongen 2009-10:

Første skitur: 25. oktober

Siste skitur: 17. mai

Antall timer: 131 t (91 t klasssik + 40 t fri)

Antall km: 1825 km (1285 km klassisk + 540 km fri)

På padletur over Nevelfjell

Kr. Himmelfartsdag benyttet Rune og jeg til nok en skitur på Sjusjøen. Med bløt nysnø oppå den gamle, grove, ble det riktignok ingen gratistur som på skaren for snaut 14 dager siden. Med fast underlag var det imidlertid bare å koble inne førstegiret. Det ble derfor mye padling både oppover og nedover. Mine Kuzmin-sikla skøyteski saug seg faktisk såpass fast at jeg også kunne variere med diagonalgang med fullt brukbart feste! Selv om vi skriver 12. mai var det ikke en eneste barflekk å se, og med fotsatt moderate natte-temperaturer kan det bli brukbart skiføre også i andre halvdel av mai.

Tåkesyn? Her står Rune ved skiltet 50 m foran hytta!

Vi holdt oss til løypetraséene på vår tomilstur til Nevelfjell og tilbake. Siden gradestokken i nordveggen på hytta på toppen bare viste 3 pluss, bar skiene også utenfor sporene i snaufjellet. På Sjusjøen kunne en fortsatt gå på beina i skiløypene, som selvsagt ikke blir kjørt opp lenger. Enkelte bekker og myrer begynner nemlig å titte fram igjen etter en lang vinter og gjør kjøring med tunge maskiner til en risikosport.

Rune og jeg tok matpakka i hytta på toppen av Nevelfjell.

På utkikkspostene på Sjusjøfjellet, Lunkefjell og Nordeseterfjellet var det ikke en eneste barflek å se så langt øye kunne se. Den siste kilometeren på vår tur opp mot Nevelfjell skuet forresten våre øyne bare hvitt. Tåka lå tett og det ble en aldri så liten gjettekonkurranse for å treffe hytta på toppen, 1083 moh. Første del av nedfarten ble også spennende nok på sugeføret. Akkurat der og da var det faktisk helt greit at det ikke var skareføre. På vår tre timer lange tur midt på fri-torsdagen var en hare det eneste tegn til liv før vi traff på Birkebeinersjefen sjøl, Rune Begsodden, i sin "egen" løype. Vi hadde begge tro på at nasjonaldagen kan feires med ski på beina på Sjusjøen også i år. Jeg blir her i alle fall til over langhelga. Jeg skal bare hjemom å hente klassisk skiene først......

Fortsatt lav benk på Lunkefjell. Det er i alle fall ikke mye under meteren med snø.

Norges største egoist?

Det er mulig mange synes det er sært når det er så mange vanlige løp å velge mellom, men for meg er Holmenkollstafetten blitt at av årets aller artigste løp å være med på - helt uten lagkamerater. Det har blitt en tradisjon for meg allerde etter de fem årene som tilbudet for egoistene har eksistert. Sammen med en annen løper er jeg den eneste som har deltatt i alle. Er jeg kanskje en av Norges største egoister? Jeg mener ikke det selv .....

En stor egoist krever et stort bilde denne gangen... (Foto: kondis.no)

Jeg har alltid hatt en sterk klubbfølelse, og siden Orion ikke mønstrer noe veteranlag føler jeg egentlig at det blir feil å løpe for en annen klubb. I strid med reglementet er det også, selv om tilbudene ikke har manglet. Med fast plass i Orion-bussen, er det sosiale aspektet likevel ivaretatt under vårens vakreste eventyr. Det finnes jo heller ikke noe løp i Norge hvor det er så mye folk langs løypa: Det blir derfor litt av en kontrast til de 350 andre dagene i året hvor en svirrer rundt i skogen alene. Med artige kommentarer, uttallige tilrop fra kjente løpervenner og 15 ganger stående applaus hvert år, er det vel forståelige at en forstsetter med denne egotripen?

Årets Holmenkollen Opp & Ned ble aller mest en opptur for meg. Først og fremst fordi jeg for første gang greide å holde 4 blank-skjemaet mitt i snitt og kom inn under 1.12 på 18 km. At det holdt til en 2. plass gjorde jo heller ikke noe! Jeg fikk til og med lov til å lede på de to første etappene før en habil 27-åring skiiløper som forventet klatret fra meg opp mot toppen. Avstanden derfra og inn ble ikke særlig større til trønderen som kom inn på ganske nøyaktig 70 minutter-som også var målet hans i debuten. Jeg irriterer meg litt over de svake klatre-egenskapene mine, men ellers må jeg si meg særledes fornøyd med byturen. Jeg presset ikke gassen i bånn, selv om jeg selvsagt håpet på se ryggen til lederen. Da det ikke skjedde ble det jevn fart med cruisekontrollen på.

Matematikken i etterkant av en slik massemønstring er morsom! Ved gjennomgang av resultatene for alle de 1706 lagene som ble registrert i mål, hadde 696 bedre tid enn meg. Eller for å snu på det: Jeg hadde over tusen lag bak!

De fleste på Orions elitelag for kvinner og seniorlag for menn samlet i sola på Bislett før den 80. Holmenkollstafetten.

Reportasje og resultater på kondis.no/Hedmark

Testrapport

Det er en uke siden jeg gjennomførte den pålagte EU-kontrollen på egen motor og karosseri. En 60-modell burde vel strengt tatt godkjennes minst annenhvert år, men jeg har ikke kalt inn meg selv så regelmessig som tidligere. Ville manglende kontroller føre til mangellapper og i verste fall avskilting, mon tro?

Saaben som står i carporten er ikke så gammel, så det er altså en mer dyrbar maskin jeg har testet. Tidligere brukte jeg Formtestsentertet på Høyskolen her på Elverum, men etter at vi som øvingslærere  måtte betale vanlige priser, har det bare blitt sporadisk. Siste test av maksimalt oysygenopptak ble gjort høsten 2006, altså for tre og et halvt år tilbake. Jeg var derfor litt spent på hvordan jeg lå an da jeg sist onsdag dro til Gjøvik for å gjennomføre hele testpakka som jeg fikk i 50-årsgave. Foruten maks-O2-test, omfattet den også laktat-test og en såkalt bodyanalyse. Det siste har jeg aldri hvert borti tidligere, mens jeg var igjennom en laktat-test og fikk fastslått min anaerobe terskel til 156 i puls  for tolv år siden. Den gang regnet jeg med at min maks.puls var 170.

Bodyanlaysen ble tatt før oppvarmingen ved at det ble sendt svake elektriske impulser gjennom kroppen mens jeg stod barbeint på noe som likner på en vekt og samtidig holdt i to håndtak. Motstanden i forskjellige vev foteller fordeling av fett, muskulatur, væske osv. sammnliknet med et idealområde. Fort gjort, og visst nok rundt 98 % pålitelig. Det var ingen store overraskelser i alle de fancy grafene som ble tegnet, annet enn at jeg har under den anbefalte verdien av fett i kroppen. Interessant for en maraton- og ultraløper som jo bokstavelig talt er helt avhengig av å tære på fettet! Av andre mindre avvik, viste analysen at jeg hadde for lite væske i kroppen og at muskelmassen i venstre arm er noen få % mindre enn i høyre, og motsatt i beina. Dett stemmer jo bra mht. at jeg jo brøt av venstre arm i vinter, og at jeg har et venstre som mitt satsbein.

Etter (en litt for lang?) oppvarming, var det klart for det som jeg var mer enn villig til å svette for: Testing av AT og max-O2 på mølle med 5,5 % stigning. Fra 10 km/t ble farten skrudd opp hvert 4 minutt til både lunger og blod hadde fått fraktet så mye oksygen som systemet maktet å ta seg av. HF kom opp i 166 på det meste, og Erlend Slokvik som testet meg, anslo 170 som min makspuls. Teoretisk sett skal den da ha vært 185 for 15 år siden.  Jeg tok altså utgangspunkt i for lav makspuls i de første årene jeg drev systematisk utholdenhetstrening, mens testen stemmer perfekt med det jeg bruker for øyeblikket.

Om makspuls stemte bra det som var forventet, var terskelverdien klart lavere enn det jeg har følt selv. Ut fra stigningen i laktat i blodet, kom balansen mellom opptatt oksygen og utskilt CO2 i ubalanse når HF oversteg 152, altså under 90 % av makspuls. Til sammenlikning løp jeg Sentrumsløpet fire dager før testen med en gjennomsnittspuls på 158! Maksimalt oksygen-opptak stoppet på 64,4 ml O2/min.*kg. Det var imidlertid den aller siste målingen som viste det, så det er mulig at jeg hadde litt mer inne. Resultatet er ganske identisk med de to testene jeg gjorde for fire-fem år siden, og viser altså at kapasiteten ikke er blitt dårligere. Jeg testet 68,0 i 2004, men ellers har resultatene variert mellom 50 og 65 ml O2/min*kg slik:

År     Vår     Høst
1993             56,6  
1994             58,9
1995             60,6
1996   58,2   61,9
1997   50,9   57,3
1998             51,7
1999   59,9
2000   60,2   59,9
------
2002   68.0
2003             62,2
2004             57,4
2005             64,1
2006             64,8
------
2010   64,4

Konklusjon:  Et godt oksygenopptak som nok reelt sett er noe høyere enn resultatet tilsier, siden jeg hadde vært gjennom nesten en times løping (m/ oppvarming) medt stigende belastning før jeg fikk testet maks-O2. Jeg har som ambisjon å kjøre en ny test foran høstens viktigste konkurranser for å sammelikne kapasiteten som jeg da hovedsaklig får fra løpetrening, kontra vårens status som i stor grad er bygd med skitrening. Den viktigste justeringen i treningsarbeidet blir imidlertid å ligge noe lavere på terkskeløktene. Dermed kan volumet økes noe uten at det bør gå ut over overskuddet på sikt.

Nå er vinteren på sitt beste!

Provosert? Ja, jeg må innrømme at det er en aldri så liten spissformulering. Poenget er at man er litt oppi skyene etter en søndag som hele familien hadde på Sjusjøen i dag.

Skryte-skøyte-bakkerolfen i fri dressur 2. mai.

Etter en fredagskveld med masse folk og vårkjappe løpere i alle aldre i KM i terrengløp i Stavåsen, bar det fjells igjen på lørdag. (Beklager, men løpsform, tester og konkurranser forøvrig må vente til neste innlegg selv om høydepunktene på den fronten kommer like tett som festene for russen framover!)

Både jeg og Rune hadde skøyteskiene med og Skisporet.no fortalte eksakt hvor løypene var preparert selv om kalenderen påstod at det var 1. mai. Etter kjapp testing, fant vi det for godt å holde oss til løypetraséene, og runden Sjusjøen-Midtfjellet-Ljøsheim-Sollifjellet-Sjusjøen (26 km) var godt egnet i  nordavinden. Nysnøen hadde lagt seg i enkelte lumske skavler etter løypemaskina, og temperaturen hadde ikke vært lavere enn at det begynte å bli litt løst hvis en la for mye kraft i skyvene. Likevel var det herlig å skøyte og kjenne at padlemuskulaturen fortsatt var bekvem med bevegelsesmønsteret. Junior stilte med klart spinklere grunnlag og ble nok noe sigen i armene. Ellers en flott start på mai måned, spør du meg!

Rune på Sollifjellet lørdag.

Men, flottere skulle det bli på søndag! Yr.no varslet klarvær, 5-6 kuldegrader på natta og minimalt med vind på den første maisøndagen på Østlandet. Her blir det skaraføre! Ikke spesielt tidlig på'n, men to blad Bakken la ikke særlig motvillig i veg i motbakken opp mot Sjusjøfjellet. Vi fant fort ut at her gjorde det ingen verdens ting om løypekjøreren hadde tatt sommerferie. Friere blir man ikke når man er godt gift, vil nå jeg påstå! Den flekkvise, drivhvite nysnøen oppå den grove og steinharde skaren ga en kriblende spenning når vi suste ned fra Lunkjefjell i retning Nordseterfjellet. Videre bar det i gratis-terreng forbi Nysætra, rett over Mjogsjøen og i litt hakkete dobbeldans på sørsiden av Kroksjøen som så ut som den hadde sprukket på midten pga. vannmangel. Siden det forøvrig ikke var noen tegn til sviktenede underlag, måtte vi også nedom Sjusjøvatnet for å sikre oss noen prospektkort med lett gjenkjennelige motiver. Et par timer og mil rikere på vårlige skiopplevelser, var duoen klar for lunsjen med panoramautsikt på Fjellstua.

Joda, nå husker jeg bedre alt det spennedne Knut, bror min, og jeg fant på når det var skikkelig vårskara i Tufsingdalen. Det mest halsbrekkende var nok rattkjelke og sparkstøtting ned fra Bakkekletten. Før det ble noen barflekker på Punnibakkjordet hadde vi heller ikke noen jevnere fotballbane enn akkurat disse kostbare dagene. Det jeg husker aller best, er i midlertid da'n Knut suste ned over nabojordet og ikke så at den øverste tråden i ståltrådgjerdet hadde tint fram siden siste "off piste"-kjøring. Med skituppene under tråden - og resten av'n "Kronblom" over, ble han plantet opp ned med hue tredd ned gjennom skaran. Det gikk bra det óg, selv uten sjølutløsende bindinger!

Blir det ny tur til himmels Kr. Himmelfartsdag, tro? I så fall nærmer jeg meg persen fra 2008 da jeg hadde en problemfri tur på ski over Snørvillen 17. mai! Her følger flere skrytebilder fra oppi skyene:

Uvanlig uberørt på Midtfjellet denne lørdagen.

Hygga ordnet vi sjøl 1. maihelga!

Utsikt "hematt" fra Sollifjellet på returen lørdag.

Etter 2 km var vi toppen av Sjusjøfjellet og kunne bare kose oss videre på vår søndagstur.

Det blir ikke bart med det første her på fylkesgrensa nedenfor Lunkefjell.

Rune på Lunkefjell.

Spor etter en fri fugl?

Ikke Tore akkurat på sporet, men snarere Rolf utenfor sporet!

Og R.... rasker over isen ....

Rune på Sjusjøvatnet - snart tilbake i "Beverly Hills" (i bakgrunnen).